Nedfrysning av egg i Sverige - Del 3 (Resultat)
Da var jeg endelig ferdig med uthentingen av gameter. Det har virkelig vært en prøvelse, men nå kan jeg med glede si meg ferdig med fertilitetsbehandlingen.
Før inngrepet
I dag møtte jeg opp på Livio Gärdet til min avtalte tid kl. 07:15 om morgenen for å sette i gang uthentingen av gameter. Her ble jeg møtt av jordmoren Maria som viste meg til et eget avlukk med en seng, et bord og et garderobeskap.
Maria var hyggelig og imøtekommende, og forklarte meg hva som kom til å skje under inngrepet. Min primærbehandler, Åse, skulle stikke hull på folliklene mine, én etter en, suge ut væsken fra hver follikel, og dermed også suge ut eggcellen som befant seg inni.
Jeg fikk servert saft, og ble bedt om å ta tre tabletter; to smertestillende og én beroligende. Deretter ble jeg bedt om å ta av meg klærne og ta på meg en morgenkåpe og noen lange, litt vel feminine strømper.
Da jeg hadde skiftet ferdig la jeg meg ned på sengen for å vente, hvor jeg endte med å duppe av litt. Jeg hadde tross alt stått opp kl 6 i dag, i tillegg til at jeg nettopp tok en beroligende tablett. Litt senere ga Maria meg beskjed om at jeg må tisse før inngrepet, og at legene var klare så fort jeg var ferdig.
Under inngrepet
Etter at jeg hadde tisset satt Maria en nål i armen min, og deretter ble jeg ført inn på operasjonsrommet hvor Åse og to andre leger tok meg imot. Dessverre var jeg litt trøtt og nervøs, så jeg husker kun navnet på Åse som var primærbehandleren min.
I operasjonsrommet ble jeg ført til en gynekologstol og det ble lagt et varmepledd over meg så jeg ikke skulle fryse. Jeg satt der med beina i været, men etter utallige ultralyder de siste 2 ukene hadde dette blitt rutine.
En av legene ga meg morfin intravenøst gjennom armen, og det tok kun noen få sekunder før jeg merket effekten. Det kjentes litt ekkelt ut i starten, men etter hvert ble det bare behagelig.
Åse snudde ultralyd-skjermen mot meg slik at jeg kunne se hva som foregikk hele inngrepet. Deretter stakk hun en stang inn i stellet mitt. Jeg ble advart om at jeg ville kjenne et stikk i starten, men at det ville bli bedre etter hvert som morfinen slo inn. De sa at jeg skulle bare si i fra med en gang jeg fikk vondt, så skulle de gi meg mer smertestillende intravenøst.
Det første stikket gjorde ganske vondt, men det var kjapt over. Stikk nummer to kjente jeg nesten ikke i det hele tatt. Én etter en stakk hun hull på folliklene, og jeg kunne se på skjermen at folliklene krympet etter hvert som væsken ble sugd ut.
Et par ganger underveis måtte jeg be om mer smertestillende, men jeg hadde aldri så mye smerter at det var uutholdelig. De siste par stikkene gjorde ganske vondt, men de spurte om jeg klarte meg uten smertestillende siden vi nesten var ferdig. Til slutt dro hun ut objektet hun brukte til å stikke meg med og fortalte meg at jeg endelig var ferdig.
Etter inngrepet
Da vi var ferdig måtte jeg ta på en stygg truse og sette bind i den, for det var forventet at jeg kom til å blø på grunn av stikkingen. Jeg var ganske svimmel etter inngrepet, så Maria leide meg tilbake til avlukket mitt, hvor jeg la meg ned på sengen for å slappe av. Litt senere kom hun inn med brødskiver, te og litt sjokolade.
Jeg ble liggende å slappe av en stund i sengen. Etterpå kom Maria tilbake og forklarte meg hvordan det har gått. De hadde klart å hente ut 26 egg, men de ville ikke vite før senere hvor mange av disse eggene som faktisk var brukbare og kunne fryses ned. Jeg fikk 4 tabletter med sterke smertestillende som jeg skulle ta med hjem, og fikk beskjed om å holde meg rolig den neste uken.
Jeg fikk beskjed om å tisse igjen, noe som gjorde ganske vondt. Deretter fjernet hun Nåla i armen min, og jeg ble sendt hjem. Jeg tok en taxi tilbake til AirBnb leiligheten i nærheten, hvor jeg la meg ned på sofaen og har ligget siden.
Resultatet
Senere på dagen ringte de meg og fortalte at de har fryst ned 22 egg, noe som er ganske bra. Da jeg hadde min første konsultasjon med Åse fortalte hun meg at anbefalt minimum er 20 egg, så jeg var innafor. Så alt i alt var inngrepet vellykket!
På telefonen spurte hun meg om jeg har lyst til å ta en runde til, men da måtte jeg le og takke pent nei. Selve inngrepet var ikke så ille, men de tre siste månedene har vært en ekstrem prøvelse for meg, og nå er jeg klar til å starte opp med testosteron igjen så fort som mulig. Det er heller ikke så viktig for meg å få egne biologiske barn, så hvis det ikke går med 22 egg så får det bare være. Nå vil jeg se fremover, og jeg er klar for å oppsøke videre kirurgiske inngrep.
Min vurdering av Livio Gärdet
Alt i alt er jeg fornøyd med Livio Gärdet, og kan anbefale dem til andre transpersoner som søker nedfrysning av gameter utenfor Norge. De har vært veldig forståelsesfulle, og jeg har kjent lite på stigma eller uvitenhet fra helsepersonalet, noe som står i sterk kontrast fra erfaringer med norsk helsepersonell.
Jeg ble ikke feilkjønnet av noe helsepersonell, og de var veldig hensynsfulle hele veien med å spørre meg hva jeg var og ikke var komfortabel med, som f. eks. under ultralyd. Den eneste gangen jeg ble feilkjønnet av klinikken var da de skrev ut et sertifikat for meg hvor det ble brukt "hun" pronomen. Men jeg tror dette sertifikatet ble kopiert fra en mal, og jeg fikk ikke inntrykk av at de gjorde det med vilje.
Da jeg forklarte at jeg ville være kortest mulig tid uten testosteron så ble dette tatt hensyn til i behandlingsforløpet. NBTS hadde fortalt meg at jeg sannsynligvis må gå et år uten testosteron for at behandlingen skulle lykkes, mens Livio Gärdet var villige til å forsøke etter tre måneder. Og som man kan se fra resultatet, så gikk det helt fint!
Dessverre ble det jo selvfølgelig mye dyrere å gjøre dette i Sverige enn det ville vært å gjøre det i Norge, og jeg kunne spart mye penger dersom Livio i Oslo hadde vært mer imøtekommende fra starten. Da jeg ringte og spurte dem om jeg kunne ta ultralyd og blodprøver hos Livio i Oslo ble jeg bare fortalt at de ikke hadde kunnskap nok til å behandle transpersoner, men jeg fikk inntrykk av at ikke viljen var der heller. Da jeg prøvde på nytt noen måneder etterpå var de mer hjelpsomme, så jeg endte med å ta én ultralyd hos dem og sparte meg dermed en Sverige-tur.
For å oppsummere så jeg er fornøyd med jobben Livio Gärdet har gjort, og hvor kunnskapsrike og imøtekommende de har vært. Det har vært dyrebart for meg å kunne gå gjennom denne behandlingen uten å møte på stigma eller uvitenhet fra helsepersonell. Etter å ha vært utsatt for mange dårlige erfaringer med norsk helsevesen så var det en stor lettelse å bli behandlet slik som jeg er, uten at det skal medføre negative konsekvenser eller at jeg blir behandlet dårligere. Man skulle tro dette var en selvfølge, men slik er det dessverre ikke enda i Norge.
Hva kostet det, og hvor lang tid tok det?
Jeg kommer i løpet av de neste par dagene til å skrive et innlegg som oppsummerer hele tidslinjen av behandlingen, samt et fullstendig regnskap. Dette gjør jeg for de som kommer etter meg, og som søker informasjon slik som jeg gjorde, og vil ha en generell idé om hva man kan forvente når man gjennomgår en slik behandling, og hvor mye penger man burde spare opp i forkant.
Kommentarer
Legg inn en kommentar