Sprøytedrama

I disse dager bestemte jeg meg for å sette en sprøyte selv i stedet for å dra til legesenteret. Det viste seg å bli litt av en episode.

Forrige onsdag reiste jeg ned til Oslo. Jeg hadde en kontrolltime hos brystkirurgen og en samtale med et utredningsteam på rikshospitalet på torsdag, og en legetime for å sette en testosteronsprøyte på fredag. På grunn av alt som har skjedd de siste dagene ringte jeg legesenteret på fredag og spurte om jeg kan sette sprøyta selv. Legen mente at dersom jeg greier å sette den selv, så er det en god idé. Jeg satt jo mine egne injeksjoner et helt år mens jeg bodde i USA, så jeg regnet med det ville gå greit.

Det viste seg å ikke være så enkelt. Injeksjonene jeg brukte å sette selv i USA var på omtrent 0,4 ml, og de ble satt subkutant, altså med en tynn nål i underhudsfettet. Injeksjonene jeg tar her i Norge er 4 ml, altså ti ganger mer i volum, som blir satt intramuskulært i setemuskelen med en tykk, lang nål. 

Jeg kjøpte sprøyter, kanyler og alkoholservietter fra apoteket, og dro hjem for å sette sprøyta. Siden jeg ikke har satt en intramuskulær sprøyte før, bestemte jeg meg for å bare ta 2 ml i stedet for 4 ml, slik at det skulle gjøre mindre vondt. I tillegg ville mindre testo gå tapt dersom jeg gjorde noe galt. Og i beste fall varer 2 ml lenge nok til at smittefaren blir lavere og jeg kan dra til legesenteret og ta neste sprøyte.

Jeg brukte lang tid på å undersøke på nett hvordan dette skal gjøres på en trygg måte, og på å kjenne på rævmuskelen for å bestemme meg nøyaktig hvor jeg skulle stikke. Rundt setemusklaturen har man noen blodårer som man må unngå, i tillegg til en sene som, hvis man treffer den, kan gi varig skade. For å finne ut hvor man skal stikke skal man dele skinka opp i fire kvadranter, og stikke midt i den øverste og ytterste kvadranten, slik som vist i den vakre illustreringen jeg lagde i paint. Du skal stikke nåla sånn at den står vinkelrett med overflaten. Altså, den skal stikkes rett ned, og jo raskere man stikker jo mindre vondt gjør det.

Jeg drakk et glass whiskey, mannet meg opp og låste meg inn på badet for å stikke. Før jeg faktisk stakk, så brukte jeg sikkert 30 til 40 minutter på å bygge opp mot til å faktisk gjøre det. Hele dette hendelsesforløpet viste seg å være en dårlig idé. Fordi jo lengre tid jeg brukte, jo mer stresset og gjorde meg selv redd.

Til slutt, i en tilstand av panikk, stakk jeg. Det var som å stikke en appelsin; nåla fikk litt motstand av huden, men med en gang den var gjennom gikk den helt inn uten motstand. Det gjorde ikke vondt, og jeg ble veldig lettet. Kanskje litt for lettet, fordi jeg begynte å føle meg litt ør i hodet. Jeg trakk stempelet tilbake, slik man skal gjøre, for å se om det kommer blod. Jeg hadde truffet perfekt, og det var ikke så mye som en dråpe blod. Det prikket plutselig i hele kroppen, og jeg følte meg litt svak. I frykt for at jeg skulle besvime begynte jeg å presse testosteronet ut av sprøyta. Jeg kunne føle at muskelen fyltes opp.

Plutselig lå jeg på badegulvet med hodet lent på dolokket. Litt forvirret reiste jeg meg og forstod ikke helt hva som skjedde, men var bare glad for at det var over. Men det viste seg at sprøyta lå på gulvet, helt full, og den hadde ramla ut da jeg besvimte. Jeg fomla meg ut av badet i bare bokseren og la meg på sofaen. Jeg aner ikke hvor lenge jeg lå der, men ifølge søsteren min og typen hennes hadde de ikke sett meg på en liten stund.

Det hele hadde blitt litt mye, så jeg slappet litt av og spiste litt sjokolade. Senere den dagen gikk jeg en ny runde til apoteket for å kjøpe flere kanyler, og noen timer etterpå prøvde jeg på nytt. Jeg ble utrolig uvel, men besvimte ikke, og det gikk til slutt fint.

Det snakkes om at alle må være med på en felles dugnad for å minimere smitten av viruset. Nå kan jeg i det minste si at jeg har bidratt. Nå gjør vi vårt beste med innetiden, vi skal lage whiskey sour og Henrik lager kanelboller 😀 Siden det blir mye dødtid fremover kan det fort hende at det blir flere blogginnlegg.