Hormonbehandling i Norge (Del 2)

< Hormonbehandling i Norge (Del 1)

Nå har jeg startet hormonbehandling hos en norsk privatpraktiserende allmennlege. Målet er fremdeles Rikshospitalet, men på grunn av deres lange ventetid har jeg vært nødt til å finne andre måter å fortsette hormonbehandlingen som jeg påbegynte i USA. I denne artikkelen vil jeg beskrive hvordan jeg gikk frem for å starte behandlingen kun noen uker etter at jeg kom hjem.

Harry Benjamin Ressurssenter

Det første jeg gjorde var å ta kontakt med HBRS over mail. Her ble jeg anbefalt å ta kontakt med en av deres psykologer som er kjent med systemet. Denne psykologen kunne stille "diagnosen transseksualisme", og dermed henvise meg til både Rikshospitalet og en privat lege.

(Merk at jeg skriver ordet "diagnosen transseksualisme" med anførselstegn, fordi både ordet transseksualisme og det faktum at det er en diagnose er helt skrudd. Det er unødvendig å sykeliggjøre noe kun fordi det er i mindretall.)

Ingen fripass

Til tross for at jeg allerede er 8 måneder inn i hormonbehandling og har fått en amerikansk diagnose, så får jeg ingen fripass for å komme inn noen steder. Her i Norge må hele prosessen startes på nytt. Det betyr at jeg må få diagnosen fra en psykolog som henviser meg til Riksen, og etter lang ventetid skal de utrede meg fra bunnen av, noe som kan ta år.

Rikshospitalet hevder de er den eneste instansen som lovlig kan behandle kjønnsinkongruens, men slik jeg forstår det er dette altså løgn. Enhver kompetent allmennlege kan gi kjønnsbekreftende behandling. Dessverre finnes få av disse i Norge, men heldigvis for meg samarbeidet psykologen med en svært god lege som han henviste meg til.

Psykologens "diagnose"

Før psykologen kunne henvise meg til noen som helst behandling, så måtte han avgjøre om jeg er transkjønnet eller ikke. En skulle tro en vet bedre selv hvilket kjønn man har. Men nei, denne kunnskapen sitter en fremmed med. Jeg høres nok bitter ut, men jeg besto prøven med glans. Jeg blir kun trist av å tenke på alle de som ikke får behandling fordi de ikke har vært like heldige som meg.

Første time

Den første psykologtimen snakket vi om meg; Han ville vite hvordan jeg sto an i livet, og rett og slett få et inntrykk av meg som person. 

Han spurte om jeg har hatt psykisk sykdom, noe som jeg jo har hatt, men som ikke lengre er en del av livet mitt. Jeg har hatt både spiseforstyrrelser og selvskading i fortiden, men dette påvirker meg jo ikke i dag, så jeg ville ikke risikere å få avslag på behandling ved å si det.

Mot slutten sa han at han lett kan stille en diagnose på meg av to grunner: for det første passerer jeg godt som gutt, og han har ingen vanskeligheter med å se meg som gutt. For det andre, så har jeg gjort det bra i livet. Jeg har venner, utdanning, jobb og har mestret et år i utlandet. Han hadde ingen tvil om at Riksen ville ta meg inn. Bra for meg, men kjipt for alle andre som ikke har hatt det like enkelt.

Andre time

Den neste timen skulle psykologen stille diagnose. Her hadde han en liste med kroppsdeler som jeg skulle gi en verdi fra 1-5 hvor mye jeg likte eller mislikte. I tillegg spurte han en del ting mer relatert til det å ha kjønnsinkongruens. I denne timen følte jeg at jeg kunne være ærlig.

Mot slutten av denne timen fortalte han at han skal skrive en rapport som han skal sende videre til Rikshospitalet i tillegg til en lege han samarbeider tett med som kunne hjelpe meg med hormoner frem til Riksen tok meg inn.

Legen

Et par uker etter psykologtimene fikk jeg time hos en privatpraktiserende allmennlege som behandler mange transpersoner. Han virket svært dyktig, og fortalte meg mye om hvordan behandlingstjenesten for kjønnsinkongruens er i forandring, men dette skal jeg skrive mer om i et annet innlegg.

Første time

Han fortalte meg at typen av testosteron jeg har gått på ikke er tilgjengelig i Norge, fordi den ligner mer på det bolere bruker. Jeg har frem til nå satt en injeksjon i underhudsfettet én gang i uken. Her i Norge er det vanlig å enten ta en gel eller en stor depot-injeksjon i rumpemuskelen hver tredje måned. 

Injeksjonen er på 4ml og koster 1200 kr hver gang. Han skrev ut en resept jeg skulle hente ut før neste time, og tok noen blodprøver av meg.

Andre time

Jeg fikk vite resultatene på blodprøven, og de var noe høyere enn normalt. Ifølge legen var det ikke noe farlig, men jeg var litt bola, noe som ikke er helt bra for hormonbalansen i kroppen. Den amerikanske legen min hadde overdosert meg litt.

Legen snakket til meg om alt og ingen ting og holdt øyekontakt hele tiden mens han dro testosteronet inn i sprøyta, og det var lett å se at det var ren rutine for ham. Likevel er jeg ikke særlig glad i nåler, og gledet meg ikke.

Jeg trakk ned buksa og la meg på benken med skinka i været, og før jeg viste ordet av det var nåla kjørt inn. I starten følte jeg knapt noe, men etter hvert som han presset inn mer testo gjorde det vondere. Etterpå dro jeg tilbake på jobb, men satt ikke mer den dagen.

Neste time er i slutten av september, og slik vil jeg fortsette frem til Rikshospitalet velger å behandle meg.